16. september er det Den internasjonale ozondagen. Fra forskerne oppdaget ozonhullet pĂ„ 80-tallet og fram til i dag har det skjedd mye â men det er fortsatt lenge til vi kan erklĂŠre ozonlaget for reparert.
â Mange tenker pĂ„ hullet i ozonlaget og den pĂ„fĂžlgende MontrĂ©alprotokollen som en suksesshistorie, sier seniorforsker Georg H. Hansen ved NILUs avdeling for atmosfĂŠre og klima.
â Fra et politisk synspunkt er det riktig, for det er en suksess at alle land i verden etter hvert forpliktet seg til Ă„ ikke bruke ozonnedbrytende KFK-gasser. Samtidig har forskerne hele tiden sagt at det vil ta veldig lang tid. Hittil har vi brukt 40 Ă„r pĂ„ Ă„ fĂ„ nivĂ„ene av KFK-gassene i atmosfĂŠren ned med 15-20 prosent i forhold til nivĂ„ene pĂ„ 90-tallet, den gang KFK-konsentrasjonene var pĂ„ det hĂžyeste. SĂ„ det vil trolig ta minst 30 Ă„r til fĂžr ozonlaget er tilbake pĂ„ 1980-nivĂ„.
Ă rlige ozonhull i sĂžr, sjelden i nord
Ozonhull oppstÄr hvert Är over Antarktis, men forholdsvis sjelden her oppe i nord.
Ă rsaken til det er ifĂžlge seniorforsker Tove M. Svendby i all hovedsak topografi â som igjen pĂ„virker meteorologien. PĂ„ den nordlige halvkule er det store landomrĂ„der og fjellkjeder som lager rĂžre i luftmassene. Dermed blir den polare virvelen mindre stabil og ozonrike luftmasser fĂžres til Arktis. Sjansen for ozonhull er derfor mindre.
Men vinteren 2019-2020 oppsto det likevel et rekordstort og langvarig ozonhull over Arktis, og det hadde sammenheng med de uvanlig mange vakre perlemorskyene som prydet himmelen fra desember til uti mars.
Mange perlemorskyer, mindre ozon
Verken Svendby eller Hansen kan huske Ä ha sett data som viser at det har vÊrt sÄ mye perlemorskyer over sÄ lang tid fÞr her oppe i nord. Det betyr at det har vÊrt svÊrt stabile og kalde temperaturer hÞyt oppe i atmosfÊren over Arktis, slik at den nordlige polare virvelen har kunnet hindre tilfÞrsel av ozonrik luft.
Forskerne kaller perlemorskyene for PSC-er, polar stratospheric clouds eller polare stratosfÊreskyer. Som navnet tilsier befinner de seg i stratosfÊren, et hÞydeomrÄde i atmosfÊren ca. 15-30 km over bakken.
Siden de befinner seg sÄ hÞyt over bakken, kan sola skinne pÄ dem fra under horisonten ved soloppgang og/eller solnedgang. Da blir solstrÄlene brutt i iskrystallene pÄ samme mÄte som lysstrÄler brytes i et prisme, og den vakre perlemoreffekten oppstÄr.
â Perlemorskyene oppstĂ„r bare nĂ„r temperaturen kryper under 80 minusgrader, forklarer Svendby.
â PĂ„ overflaten av disse skyene foregĂ„r det kjemiske reaksjoner som bidrar til en kraftig nedbryting av ozonet i atmosfĂŠren.
Klorforbindelsene, som KFK-gassene bidrar til, Þdelegger ozon nÄr de binder seg til ispartiklene og drÄpene i perlemorskyene. Da skjer en reaksjon der det dannes klorgass. NÄr mÞrketida er over og solstrÄlene titter frem, splitter sollyset klorforbindelsene til klorradikaler som angriper og bryter ned ozon, som igjen kan fÞre til at det oppstÄr hull i ozonlaget. I 2020 varte dette til ca. 20. april over europeisk Arktis, og faktisk til begynnelsen av mai lenger Þst over Sibir.
Klimaendringene pÄvirker ogsÄ ozonlaget
KFK-gassene utgjÞr per i dag et slags reservoar av ozonnedbrytende stoffer som bygger seg opp gjennom vinteren. NÄr sola kommer tilbake kan all ozon i et visst hÞydeomrÄde forsvinne pÄ kort tid.
Vanligvis er det mest ozon mellom 12-25 kilometer, og i Antarktis er det slik at det er nettopp i dette hÞydeomrÄdet ozonet forsvinner nÄr det oppstÄr ozonhull. NÄr KFK-gassene omsider blir borte fra atmosfÊren vil slike fenomener ikke lenger inntreffe.
â Samtidig handler ikke historien om ozonlaget bare om KFK-gassene, sier Hansen, â klimaet i stratosfĂŠren spiller ogsĂ„ en svĂŠrt viktig rolle.
Han forklarer at vi aldri vil kunne «gjenskape» atmosfÊren slik den var pÄ 80-tallet, fordi ogsÄ andre faktorer har endret seg. Klimaendringene bidrar for eksempel til at det nÄ er varmere nede ved bakken enn for 40 Är siden, og samtidig kaldere i stratosfÊren.
â Om 20-30 Ă„r vil nivĂ„ene av KFK-gasser vĂŠre sĂ„ lave at det ikke lenger er de som utlĂžser ozonhull, sier Hansen, â men til gjengjeld risikerer vi at andre prosesser pĂ„virker ozonlaget. Blant dem er ulike nitrogenforbindelser, som for eksempel den meget potente drivhusgassen lystgass som Ăžker jevnt og trutt.
Ozonlagets fremtid?
De to forskerne er enige om at lite ozon i februar ikke er sÄ farlig. Da er det lav UV-strÄling her oppe i nord uansett. Det er nÄr de lave ozonverdiene holder seg til ut pÄ vÄrparten vi risikerer Ä utsettes for hÞy UV-strÄling med dertil hÞyere risiko for solforbrenning.
Her i nord er ozonlaget tykkest pÄ vÄren, og pÄ sitt tynneste om hÞsten. I Antarktis har ikke forskerne sett en like utpreget Ärlig syklus, heller ikke fÞr KFK-gassene gjorde sitt inntog.
â PĂ„ den mĂ„ten har det alltid vĂŠrt forskjell mellom nord og sĂžr, forteller Hansen. â SĂ„ dersom KFK-gassene forsvinner og nedkjĂžlingen av stratosfĂŠren fortsetter kan vi kanskje fĂ„ et tynnere ozonlag jevnt over, men uten like stor risiko for ozonhull som til nĂ„.
