Climate-driven methane outgassing at terrestrial and marine-terminating glacier margins

Metanutslipp fra tilbaketrekkende arktiske isbreer har potensial til å øke betydelig i løpet av det 21. århundre. Disse utslippene vil gjøre det vanskelig å kontrollere klimagassnivåene i en kritisk periode for håndtering av klimaendringer. Prosjektet vårt vil gi viktig informasjon om hvor mye mer metan som vil slippe ut når isbreer på land trekker seg lenger tilbake og når isbreer i havet trekker seg tilbake på land. Vi vil derfor måle gassutslipp fra det nye landet som er eksponert foran breene, samt fra havoverflaten rett foran marine isbreer. På land vil vi undersøke hvordan smeltevann tvinger grunnvann til å føre gassen mot brekanten. Vi vil så anvende denne kunnskapen på de marine isbreene, hvor observasjoner av grunnvann som fører gassen mot fjorden er vanskeligere å samle inn. For å gjøre dette enklere vil vi også bruke båter og havis som plattformer for å lokalisere gassbobler som lekker fra havbunnen. Overvåking av begge typer isbreer vil gi oss lov til å utvikle en forståelse av sammenhengen mellom klimaendringer og hastigheten gassutslipp. Numeriske modeller kan deretter brukes til å forutsi om hastigheten vil øke mens isbreene raskt krymper, eller til og med bremses, ettersom effektene av isbreene på det omkringliggende miljøet begynner å avta. Kunnskap hentet fra Svalbard vil da bli brukt til andre deler av Arktis, hvor lignende geologi, permafrost og isbreforhold også eksisterer. Siden mesteparten av metanet vi studerer er eldgammelt og kommer fra sedimentære bergarter, vil arbeidet vårt være spesielt relevant for de russiske arktiske øyene, Baffinbukta-området, Øst- og Vest-Grønland og andre deler av det kanadiske Arktis.